Category Archives: Uncategorized

Snakker du bokmål eller nynorsk?

Du gjør ingen av delene, det er jeg 100% sikker på. Hvordan kan jeg hevde det? Er jeg bare en påståelig noksagt? Følg med videre på den spennende historien!

Det handler ikke om bokmål eller nynorsk i seg selv, om hva som er best, om spynorsk, danskeimperialisme eller noe av det styret der. (Det ønsker jeg ikke å diskutere her og nå, bare så det er uttrykkelig klart!). Dette handler heller ikke om korrekthet: altså at det faktisk ikke er noen som klarer å snakke helt korrekt. Hvorvidt noen snakker «korrekt» eller ikke synes jeg (og mange lingvister med meg) er en litt uinteressant problemstilling, og det høres også ut som en veldig slitsom streben. Å skrive korrekt er en litt annen sak, og korrekt rettskriving kan være svært viktig for god skriftlig kommunikasjon og formidling.

Men. Dette innlegget handler altså blant annet om forholdet mellom skrift og tale, mellom skriftspråk og talespråk. Det må ikke være noen tvil rundt dette: skrift og tale er to uhyre forskjellige ting. Det er faktisk vanskelig å få fram hvor forskjellige tale og skrift er for dem som ikke selv har gått ordentlig i dybden på det. Jeg har ofte vanskelig for å brette hjernen rundt konseptet selv. Skriftspråk og talespråk er to helt forskjellige uttrykk for menneskelig språk, og forholdet dem imellom er uhyre komplisert og kan til tider være like interessant som det er frustrerende (GUDER, som jeg sleit på masteroppgaven min til tider!). Poenget mitt med å skrive dette er at det faktisk ikke er noen som snakker bokmål eller nynorsk, teknisk sett. Bokmål og nynorsk er skriftlige versjoner av norsk, og du kan ganske enkelt ikke snakke et skriftspråk. Det er det ingen som kan. Men, hva er det vi snakker da?

Vi snakker selvsagt talespråk. Så, om du på fagspråk vil si det de fleste mener når de sier «snakke bokmål», må du faktisk si at noen snakker en bokmålsnær dialekt, en skriftspråksnær dialekt eller noe lignende. Alle nordmenn snakker dialekter. Alle. Om noen fine Frogner-fruer leser dette tenker de kanskje: «Det gjør jeg da aldeles ikke!! Jeg taler det smukkeste riksmål, ikke dialekt!». Og der ligger uoverensstemmelsen mellom fagspråk og dagligspråk. Dialekt i en brei forstand betyr nemlig gjerne «talemålsvarietet». Altså en hvilken som helst måte å snakke på som en avgrensa gruppe talere har til felles. En dialekt, stadig i brei forstand, kan være både geografisk avgrensa (som er den tradisjonelle betydninga til ordet, i hvert fall i dagligtalen) og sosialt (sistnevnte kalles gjerne sosiolekter). Så, tru det eller ei kjære publikum, Frogner/Holmenkollen/Bærum-dialekt (altså Oslo Vest) er også en dialekt! Den er bare, etter alt å dømme, den mest prestisjefylte dialekten i landet, og den lever i et gjensidig påvirkningsforhold med det skriftspråket som vel tar størst plass i vårt samfunn i dag: bokmålet. Så, når folk sier at noen «snakker dialekt», heter det på fagspråket egentlig «standardfjern dialekt». (Oslo Vest-målet blir fort det nærmeste vi har til en talemålsstandard i Norge, selv om ikke alle talere har et så bevisst forhold til det.) Når jeg sier at Oslo Vest-målet lever i et gjensidig påvirkningsforhold med bokmålet, så tenker jeg særlig på at Oslo Vest-målet jo er direkte etterkommer til «den dannede dagligtale» som danna basisen for fornorskinga av det danske skriftspråket, som først blei kalt riksmål og deretter omdøpt til bokmål.

Og ja, forresten, surprise, surprise, hvis du mot formodning ikke visste det, bokmål er dansk skriftspråk ispedd en del særnorsk ordforråd og modifisert litt med forbilde i enkelte norske dialekttrekk. Like fullt gir det ikke mening å kalle bokmål for dansk, må jeg nesten legge til. Et talemål som er basert på dansk skriftspråk, men med norsk uttale, har vært en vesentlig del av norsk samfunn minst siden 1700-tallet, antakelig lenger. Om du liker denne kulturpåvirkninga eller ikke derimot, det er helt opp til deg. Jeg har meninger om dette som tidvis gjør min interne tankevirksomhet vanskelig, så den har jeg ikke tenkt å plage noen andre med, i hvert fall ikke foreløpig.

Det er da altså heller ingen som kan snakke nynorsk. Enkelte dialekter kan kanskje oppfattes som særlig nære det standardiserte skriftspråket som er nynorsk, men jeg gjentar: Det går ikke an å snakke et skriftspråk. Ytringa i seg selv klinger jo faktisk rart: «snakke skriftspråk».  Så vidt meg bekjent, fins det heller ikke noen høyprestisjedialekt som normaliserer mot det nynorske skriftspråket; for nynorskens kulturelle posisjon, er nok det svært uheldig. Det at det kan virke som om enkelte dialekter kanskje ligger særlig nært det nynorske skriftspråket er for så vidt heller ikke så rart, tenker jeg, siden nynorsk jo er et forsøk på en konstruert over-dialektal standard basert på norske talemål. Man tok som kjent utgangspunkt i folkemålene som var ganske fjerna fra den dansk-norske embetsmannstandens tale.  Ivar Aasen var veldig opptatt av at nynorsk skulle være en direkte etterkommer av gammelnorsk, så han favoriserte også trekk som knytta skriftspråket tettere opp mot det språket som da blei snakka i Norge under «storhetstidene»; vikingtida og middelalderen. (Merkelig hvordan «storhetstid» ofte betyr «tidsperiode da man herja ganske heftig med så mange andre mennesker og stater som mulig.»). Språket Aasen konstruerte blei dog ganske fjernt fra mange av de mer «utjevna» talemålene på grunn av at norrønt var rettesnora for hva som var bra og korrekt, og det hadde nok en viss fremmedgjøringseffekt.

Det er litt sosio-kulturelt interessant dette med idealer for «korrekt» skrift og tale. Hva er det som bestemmer dem? Det er et mye mer interessant spørsmål enn spørsmålet om hva som skal være «korrekt» til en hver tid. For mange som har eller hadde nasjonalromantiske idealer var det mest særnorske det som var riktigst og best. Er du nasjonalromantisk anlagt, og har lest litt om språk, så synes du kanskje at landet vi bor i burde kalles Noreg. Noreg er tross alt etterkommer etter den eldre, innfødte forma for navnet på dette landområdet som norsktalende bor i. Norge er ei form som kommer utenfra (Sverige og selvsagt Danmark). Veldig ofte er det dog tradisjon som er idealet for hva som er korrekt. Det man har lært når man lærte å snakke eller når man lærte å skrive, danner som oftest basisen for hva man mener er rett. De som er opptatt av tradisjon er nok størst tilhengere av at staten de fleste norsktalende er borgere i skal kalles Norge. Staten og landet har jo blitt kalt det ganske lenge, slik normale mennesker oppfatter tid, i hvert fall (hint: jeg er ikke helt normal).

Enkelte norsktalere snakker fra barnsbein av en dialekt hvis fremste forbilde er det skrevne bokmålet eller også det mer konservative riksmålet. Det er få, om noen, som har et tilsvarende forhold til det nynorske skriftspråket. Da er det lett å se for seg hvordan de med kulturkonservative holdninger sympatiserer langt mer med bokmålet. (Men nå er jeg på vei inn på farlig grunn her, hvis jeg ikke vil diskutere fordeler/ulemper med bokmål/nynorsk!). Det som like fullt forblir litt ironisk, er at nynorsk var og er for konservativt for de konservative! Med det mener jeg at nynorsken i utgangspunktet var såpass språklig arkaistisk, altså gammeldagsretta, at den føltes fremmed for alle dem som var vant til å skrive dansk og tale et skriftspråksinspirert talemål. Hvis du er konservativ nok, viser denne historien, da blir du faktisk radikal.

Jeg trur kanskje jeg må skrive et eget blogginnlegg om forskjellen mellom skrift og tale, for det berørte jeg egentlig bare så vidt her. (Jeg har allerede skrevet deler av det ifbm. dette blogginnlegget, faktisk!). Det er bare så mye som er interessant å si, og jeg er vel heller ikke kjent for å være ordknapp eller stille av meg. Det er vel kanskje derfor jeg har begynt å blogge.

Vi leses! Språkmann, ut.

Advertisements